Det er rart med baby, plutselig må man legge om alle vaner etter hva babyen vil. Eller ikke vil.

I går, en av mange deilige og varme dager her i Oslo, fant vi ut at vi skulle grille. Plutselig ble det hast, for butikkene stengte kl. 16, og babyen skulle i seng til kl. 19. Det ga oss et bittelite vindu på to-tre timer til grillings. Og når denne lille familien skal ut å grille er det ikke bare bare.

Først må mannen finne ut hva han vil spise. Dette må beregnes nøye. Og lenge. Og så må man ha tid til å ombestemme seg litt også. Så skal mammaen ha sin veggismat. Det blir ofte til at det blir kastet sammen grillspyd med grønnsaker og litt soya”kjøtt”. Så skal hundene ha med sine ting: Vann, drikkeskål, sånne som ser ut som korketrekkere til å feste i bakken for å binde hundene til. Så skal grillen fram, og mannen vil alltid ha kjøleboksen med også. Ølet skal tross alt være iskaldt.

Så er det det oppstyret med å få oss alle bort til parken. Mannen er nedlesset med alle tingene, jeg har babyen i vogn, og så bytter vi litt på hvem som har hundene litt etter hvordan de bestemmer seg for å gå. Plutselig er det en liten babyfugl på veien, og Aurora har jaktblikket, og Pippi ser det deilige vannet sildre i elva og vil gjerne ta en dukkert.

Men vi klarer oss bort til parken, fyrer opp grillen, babyen sover, hundene våre har lagt seg til ro (tross de to hundene på hver sin side av oss som piper og vil hilse), maten er på grillen og jeg tar frem strikketøyet mens vi snakker om hvordan vi satt her i fjor og tenkte på hvordan det ville være å ha en baby med her i år…

…og så begynner det jammen meg å regne!

Så da bare det bare å spise opp maten i en fei, pakke alt sammen, hindre Pippi i å spise den kjøttbiten noen hadde latt være igjen ved grillen, fortelle Aurora at “Nei, den fuglen er ikke her lenger!”, og så komme oss hjem.