I dag ringte det en hyggelig dame fra barnehagen. Barnehagen? Jeg brukte et sekund på å oppfatte hva hun sa fordi det kom så ut av det blå at barnehagen ringte. Vi søkte på barnehageplass i februar, da Emeline akkurat var blitt 2 måneder gammel. Det føltes så uvirkelig at det lille nurket skulle gå i barnehage. Men på den andre siden var det jo leeenge til. Vi har planlagt at hun skal begynne på nyåret, når hun har blitt ett år, men vi fikk plass fra august allerede. Det var kanskje galskap å ta plassen siden vi må betale for et halvt år mens hun ikke er der, men vi ville veldig gjerne ha henne i nettopp den barnehagen. Vi var en tur på besøk for å se hvordan de hadde det før vi sa ja takk til plassen, og vi likte spesielt godt den ene avdelingen.

Så har vi ikke tenkt på barnehagen mer siden det fortsatt føles veldig lenge til Emeline skal begynne, men så ringte de altså i dag. Jeg holdt pusten da dama skulle fortelle hvilken avdeling Emeline hadde blitt sortert inn på. Dette var jo nesten som når jeg søkte på skole og kom inn på drømmeskolen! Og jammen meg sa hun ikke den avdelingen vi ønsket oss! Jeg ropte takk til den stakkars dama, som virket litt overrasket over reaksjonen min, men men. Hun kommer sikkert til å høre verre ting om meg når Emeline begynner å fortelle ting i barnehagen, haha.